Den 17. juli 1965 ble Storøen Velforening dannet på initiativ fra grunneier Kjeld Nørgaard. I møtet ble det fastsatt vedtekter og interne regler, og i tillegg reist en rekke spørsmål av praktisk art, så som parkeringsplasser og postkasser på fastlandet og spørsmål om strømtilførsel og vannverk i hyttefeltet. Disse spørsmålene, og mange andre – og nye spørsmål som ingen kunne tenke seg på det dette tidspunktet – har blitt gjenstand for velforeningens behandling gjennom årene.
Ved å lese årsmeldinger og referater i arkivet vil de fleste sakene bli belyst, men her vil vi presentere en liten samling av de viktigste hendelsene relatert til hyttesamfunnet på Storøya.
Ved starten var det ikke bro og all transport til og fra hyttene måtte skje over fjorden. Persontransporten var det enkleste. Alle hytteeiere hadde båter, noen med With-joller hvor de lastet opp familie og venner i storm og stille, andre med større og stødigere farkoster. Mange rodde.
Det var inngått avtale med en grunneier på Waltersbråten – nåværende marina for Tyrifjorden Båtforening – hvor det ble opparbeidet parkerings- og båtplasser. Verre var det med transport av bygningsmaterialer. Flere benyttet muligheten til å leie transport med ferge og traktor av Nørgaard. Andre tok jobben med å laste i større eller mindre båter, ro over fjorden i mange vendinger, for så å bære alt på ryggen opp til hytta. Hvis det var god is om vinteren var jo saken grei. Da var det bare å feie ut på isen og rygge inn på land rett nedenfor hytta med Leca-blokker eller plank. Imidlertid kunne isen om våren være lumsk, og det er nok mange som har vært usikre på om de kom hjem som planlagt etter påskeferie på øya. Så lenge øya ikke hadde fastlandsforbindelse var det enkelte spørsmål som måtte løses på en annen måte enn nå.
Brannvern var et sentralt spørsmål og det ble utplassert tønner og manuelle brannpumper i hver rode. Videre spørsmålet om renovasjon: Husholdningsavfall kunne brennes i forbrenningsovner plassert ut i skogen bak hyttefeltet, senere ble det leid container plassert på Waltersbråten. Toalettinnhold ble i hovedsak gravd ned, men det ble nedsatt en komite for å se på mulighetene for å tømme doavfallet i en spesiell plastpose for så å transportere dette i båten over til fastlandet – såkalte Jämtlandsmetoden. Der skulle det plasseres et mottak for formålet. Denne løsningen ble (heldigvis) aldri iverksatt da spørsmålet om bro ble aktualisert og dette ga utsikter for andre løsninger.
Det var tilløp til innbrudd i biler og tyveri av båtmotorer på Waltersbråten. Det ble etablert vakthold i helgene, anskaffelse av vaktbu, som senere ble telefonkiosk på øya, og det ble innkjøpt en sirene som hadde høy nok lyd til å varsle folk på øya i fall vaktene ble overrumplet. Som en anekdote fra denne tiden kan fortelles at et av vaktlagene ville teste sirenen. Imidlertid kjente ikke vaktlaget den spesielle teknikken for å stanse den svært skarpe lyden, slik at vaktlaget måtte pakke sirenen inn i et ullteppe og frakte den i båt over til øya hvor de fikk dempet lyden såpass at de kunne la den ule til batteriet gikk ut en gang ut på morgenkvisten.
Tidlig på 1970-tallet ble det tatt et initiativ overfor Ringerike Kraftverk om anlegg for tilførsel av strøm til hyttefeltet. En ordning med at hver av de interesserte hytteeiere betalte en 78-del av anleggskostnadene og at kraftverket forskutterte for de som reserverte seg, medførte at det ble reist stolper og strukket ledninger rundt i feltet. Å koble seg til senere var enkelt ved å betale en part av anleggskostnadene til kraftverket, indeksregulert. I 1975/76 lanserte Kjeld Nørgaard ideen om å bygge bro til Storøya. Dette medførte et stort arbeid for styret i velforeningen, noe som endte opp med den såkalte Broavtalen. Denne skulle regulere hytteeiernes forhold til broen både økonomisk og praktisk. 12 hytteeiere ønsket ikke deltakelse i brosaken, blant annet på grunn av et krav om å få kjøpe tomtene som delfinansiering av broanlegget. Det endte med en rettsak som Nørgaard vant, og de 12 hytteeierne tilsluttet seg senere broavtalen.
Muligheten til å kjøre privatbiler inn på øya skapte en rekke nye spørsmål. Parkering og vedlikehold av parkeringsplasser, kjøring inn i hyttefeltet og parkering ved hyttene. Forslag fra totalt forbud mot bilkjøring i hyttefeltet, til full tilgang til kjøring og parkering ble satt under votering. Det endte med et kompromissforslag som er gjeldende fortsatt i dag, nemlig at det er tillatt med nyttekjøring til og fra hyttene, men at all parkering skal skje på anlagte parkeringsplasser. Det ble behov for bedre veier, og standarden på veier og parkeringsplasser har øket fra år til år, gjennom iherdig dugnadsinnsats av hytteeierne. På en av parkeringsplassene ble det plassert en telefonkiosk inntil de fleste hytteeierne anskaffet mobiltelefon og det ble avtalt med Postverket om plassering av felles postkasser på øya.
På begynnelsen av 1990-tallet ble det fremmet forslag om omregulering av Storøya, slik at deler av eiendommen kunne leies ut til golfbane. Tyrifjord Golfklubb ble etablert, og etter en rekke befaringer og korrespondanse, spesielt vedrørende hull 7 på Kvisla, ble det anlagt en 9-hulls bane, som senere ble utvidet til 18-hulls – slik vi kjenner den i dag. Kvisla parkeringsplass måtte av sikkerhetsmessige årsaker flyttes fra plassen rett ved siden av golfbanen (der det er lagret sand og andre materialer i dag) til der hvor golfklubbens maskinhus står. Etter hvert som klubben fikk behov for lagring og vedlikehold av maskinparken, falt øynene på denne parkeringsplassen, og etter forhandlinger med velforeningen ble denne plassen bebygd mot at det ble anlagt ny parkeringsplass rett nedenfor.
På slutten av 1990-tallet og utover 2000-tallet kom behov for høyere komfort og ønske om å kunne benytte hytta i større deler av året. Dette ville klart kreve løsninger for vann og avløp. Hole kommune sendte i 2005 ut en forespørsel til alle hytteeierne hvor de ba om informasjon om installasjoner av vann og avløp på hyttene. Påfølgende sommer gikk en representant for kommunen rundt i hyttefeltet og kontrollerte at det innsendte materialet var i overensstemmelse med den faktiske situasjonen. Offentligheten hadde begynt å sette sine øyne på avløpssituasjonen, – også hos oss.
Etter vedtak på et styremøte i Storøen Velforening i 2008 ble det etablert en gruppe på tre personer som skulle utrede håndtering av spillvann. Denne leverte sin rapport til styret i desember 2008.
Status
De fleste hyttene på Storøya hadde innlagt vann fra mer eller mindre permanente løsninger for pumpeanlegg utviklet for enkelthytter eller i fellesskap, med vanntilførsel fra Tyrifjorden.
10-12 hytter ble forsynt med vann fra boret brønn.
Cirka 1/3 av hytteeierne hadde installert vannklosett med avløp til tett tank. Denne tanken ble tømt regelmessig av lokal septikservice. De øvrige hyttene var utstyrt med ulike former for toalettsystemer med formulling og forbrenning. Et meget begrenset antall hytter hadde installert enkle, hjemmelagede former for ’renseanlegg’, med utløp i sandfiltergrøft. Et par hytter hadde gråvannsavløp til tett tank, felles med toalett. De aller fleste hyttene hadde imidlertid utløp av gråvann direkte i grunnen, uten noen form for rensing.
Ettersom hyttene ble opparbeidet med stadig høyere standard, og vannforbruket økte, enten som følge av dusjing eller bruk av oppvask- og/eller vaskemaskin ble belastningen på et ellers tynt jordsjikt stadig større. Til tider kunne det observeres relativt tydelige spor etter utløp i veier, stier eller på stranda, og noen steder forekom lukt.
Anbefalt løsning
Gruppen hadde kontakt med Norges Hytteforbund og en rekke tilsvarende anlegg i østlandsområdet. Det pågikk også en positiv dialog med Hole kommune, men det var tydelig at det ville bli stilt nye krav til våre utslipp. Fra 1.1.2010 ville alle hyttene i praksis ha en ulovlig løsning, og det krevdes utslippstillatelse og oppgradering til nye krav. Dette ville medføre at vi enten måtte gjøre betydelige investeringer eller gå ned i standard ved å montere alle vanninntak på hytteveggen. Dispensasjon fra forskriften forutsatte at det forelå gode planer for gjennomføring av godkjent avløpssystem i løpet av 2009. Vi sto altså overfor et fundamentalt veiskille for hyttefeltet.
Det ble utredet to alternative løsninger: 1. Kommunal tilknytning av avløp, eventuelt inkludert kommunalt vann. 2. Renseanlegg for gråvann og svartvann på Storøya. På et informasjonsmøte i Hole Herredshus i april 2009 ble det gjort en prøveavstemning som viste et flertall for en full kommunal tilknytning.
På årsmøtet i juni 2009 ble det vedtatt å etablere et prosjekt med formål å utrede et avløpssystem for hyttene på Storøya. I løpet av høsten 2009 ble prosjektgruppen etablert, og denne utredet flere tekniske løsninger/traseer som skulle presenteres for hytteeierne. Blant disse var graving av grunne grøfter med villapumper på hver hytte og varme i rørene, graving av dype, frostfrie grøfter, og hovedledning i fjorden med stikkledninger til hyttene. Et mandatdokument ble vedtatt og Storøya vann- og avløpslag (SVAL) ble stiftet 11. oktober 2009.
Etter anbudsrunde ble COWI valgt som teknisk konsulent for gjennomføring av VA-forprosjekt, med opsjon for gjennomføring av VA-prosjektet.
Hytteeierne vedtok å jobbe videre med landbasert løsning, helårsdrift, selvfall og to pumpestasjoner. Anlegget skulle bygges etter kommunal standard, med tanke på at Hole kommune skulle ta over driften etter ferdigstillelse. Vann skulle inkluderes.
I juli 2010 ble alle nødvendige vedtak foretatt: Teknisk løsning, trasè, finansieringsplan, innskudd, vedtekter, tilknytningskontrakt og frister. Innskudd ble fastsatt til 165.000 kroner. 73 tegnet avtale om tilknytning (A-kontrakt) mens 6 tegnet avtale om opsjon om tilknytning på et senere tidspunkt (B-kontrakt). Som følge av oppstart av anlegget ble det nødvendig å hugge flere hundre trær, og tømmer og kvist måtte kjøres ut av hyttefeltet.
I perioden mellom januar og november 2011 var det stor virksomhet av boring, sprenging, graving og transport av masser ut og inn av området, og med en regnfull sommer ble det til tider svært sølete og ganske utrivelig. Men året etter ble det innkjøpt store mengder matjord og mange sekker gressfrø som bidro til å tilbakeføre terrenget tilnærmet som før.
Kommunal overtagelse ble foretatt i mai 2012, og i november 2012 ble SVAL avviklet og Storøen Velforening tok over lagets forpliktelser.
Bilder fra Storøya 2011: