Historie

Den 17. juli 1965 ble Storøen Velforening dannet på initiativ fra grunneier Kjeld Nørgaard. I møtet ble det fastsatt vedtekter og interne regler, og i tillegg reist en rekke spørsmål av praktisk art, så som parkeringsplasser og postkasser på fastlandet og spørsmål om strømtilførsel og vannverk i hyttefeltet. Disse spørsmålene, og mange andre – og nye spørsmål som ingen kunne tenke seg på det dette tidspunktet – har blitt gjenstand for velforeningens behandling gjennom årene.

gamle-dager-jolle-with

 

Ved å lese årsmeldinger og referater i Arkivet vil de fleste sakene bli belyst, men her vil vi presentere en liten samling av de viktigste hendelsene relatert til hyttesamfunnet på Storøya. Ved starten var det ikke bro og all transport til og fra hyttene måtte skje over fjorden. Persontransporten var det enkleste. Alle hytteeierne hadde båter, noen med With-joller hvor de lastet opp familie og venner i storm og stille, andre med større og stødigere farkoster. Mange rodde. Det var inngått avtale med en grunneier på Waltersbråten – nåværende marina for Tyrifjorden Båtforening – hvor det ble opparbeidet parkerings- og båtplasser. Verre var det med transport av bygningsmaterialer. Flere benyttet muligheten til å leie transport med ferge og traktor av Nørgaard. Andre tok jobben med å laste i større eller mindre båter, ro over fjorden i mange vendinger, for så å bære alt på ryggen opp til hytta. Hvis det var god is om vinteren var jo saken grei. Da var det bare å feie ut på isen og rygge inn på land rett nedenfor hytta med Leca-blokker eller plank. Imidlertid kunne isen om våren være lumsk, og det er nok mange som har vært usikre på om de kom hjem som planlagt etter påskeferie på øya. Så lenge øya ikke hadde fastlandsforbindelse var det enkelte spørsmål som måtte løses på en annen måte enn nå.

utedo

Brannvern var et sentralt spørsmål og det ble utplassert tønner og manuelle brannpumper i hver rode. Videre spørsmålet om renovesjon: Husholdningsavfall kunne brennes i forbrenningsovner plassert ut i skogen bak hyttefeltet, senere ble det leid container plassert på Waltersbråten. Toalettinnhold ble i hovedsak gravd ned, men det ble nedsatt en komite for å se på mulighetene for å tømme doavfallet i en spesiell plastpose for så å transportere dette i båten over til fastlandet – såkalte Jämtlandsmetoden. Der skulle det plasseres et mottak for formålet. Denne løsningen ble heldigvis aldri iverksatt da spørsmålet om bro ble aktualisert og dette ga utsikter for andre løsninger.

Det var tilløp til innbrudd i biler og tyveri av båtmotorer på Waltersbråten. Det ble etablert vakthold i helgene, anskaffelse av vaktbu, som senere ble telefonkiosk på øya, og det ble innkjøpt en sirene som hadde høy nok lyd til å varsle folk på øya i fall vaktene ble overrumplet. Som en anekdote fra denne tiden kan fortelles at et av vaktlagene ville teste sirenen. Imidlertid kjente ikke vaktlaget den spesielle teknikken for å stanse den svært skarpe lyden, slik at vaktlaget måtte pakke sirenen inn i et ullteppe og frakte den i båt over til øya hvor de fikk dempet lyden såpass at de kunne la den ule til batteriet gikk ut en gang ut på morgenkvisten.

Tidlig på 1970-tallet ble det tatt et initiativ overfor Ringerike Kraftverk om anlegg for tilførsel av strøm til hyttefeltet. En ordning med at hver av de interesserte hytteeiere betalte en 78-del av anleggskostnadene og at kraftverket forskutterte for de som reserverte seg, medførte at det ble reist stolper og strukket ledninger rundt i feltet. Å koble seg til senere var enkelt ved å betale en part av anleggskostnadene til kraftverke, indeksregulert.  I 1975/76 lanserte Kjeld Nørgaard ideen om å bygge bro til Storøya. Dette medførte et stort arbeid for styret i velforeningen, noe som endte opp med den såkalte Broavtalen. Denne skulle regulere hytteeiernes forhold til broen både økonomisk og praktisk. 12 hytteeiere ønsket ikke deltakelse i brosaken, blant annet på grunn av et krav om å få kjøpe tomtene som delfinansiering av broanlegget. Det endte med en rettsak som Nørgaard vant, og de 12 hytteeierne tilsluttet seg senere broavtalen.

Muligheten til å kjøre privatbiler inn på øya skapte en rekke nye spørsmål. Parkering og vedlikehold av parkeringsplasser, kjøring inn i hyttefeltet og parkering ved hyttene. Forslag fra totalt forbud mot bilkjøring i hyttefeltet, til full tilgang til kjøring og parkering ble satt under votering. Det endte med et kompromissforslag som er gjeldende fortsatt i dag, nemlig at det er tillatt med nyttekjøring til og fra hyttene, men at all parkering skal skje på anlagte parkeringsplasser. Det ble behov for bedre veier, og standarden på veier og parkeringsplasser har øket fra år til år, gjennom iherdig dugnadsinnsats av hytteeierne. På en av parkeringsplassene ble det plassert en telefonkiosk inntil de fleste hytteeierne anskaffet mobiltelefon og det ble avtalt med Postverket om plassering av felles postkasser på øya.

 

På begynnelsen av 1990-tallet ble det fremmet forslag om omregulering av Storøya, slik at deler av eiendommen kunne leies ut til golfbane. Tyrifjord Golfklubb ble etablert, og etter en rekke befaringer og korrespondanse, spesielt vedrørende hull 7 på Kvisla, ble det anlagt en 9-hulls bane, som senere ble utvidet til 18-hulls – slik vi kjenner den i dag. Kvisla parkeringplass måtte av sikkerhetsmessige årsaker flyttes fra plassen rett ved siden av golfbanen (der det er lagret sand og andre materialer i dag) til der hvor golfklubbens maskinhus står. Etter hvert som klubben fikk behov for lagring og vedlikehold av maskinparken, falt øynene på denne parkeringsplassen, og etter forhandlinger med velforeningen ble denne plassen bebygd mot at det ble anlagt ny parkeringsplass rett nedenfor.

width=

 

Interesserte kan også lese mer her:

http://www.hole.no/bygdebok/hole%20bind_1_redusert_sikker.pdf